Stilen min:]

Min nye bestevenn!

Sommeren nærmet seg, og venner dro på tur. Og her satt jeg, odelsjenta på gården helt alene. Far var i fjøset, mor på kjøkkenet og klassekamerater rundt om i verden. Min bestevenninne var i Syden, mine gode kompiser var rundt om i Norge og jeg var mutters alene. Ikke det at jeg ikke hadde noe å finne på, mer at jeg ikke gadd og finne på noe. Egentlig skulle jeg kunne ha sittet på stranden, eller badet eller kanskje spist is. Men selvsagt vart jeg odelsjente og måtte være med på gården og observere. Det var ufattelig kjedelig. Men det jeg ikke viste var at i denne sommeren skulle jeg få meg en ny bestevenn!

En uke av sommerferien var gått, og vi skulle ta alle sauene til fjells. Vi hadde omtrent hundre og femti stykker og det var cirka 70 lam. Når vi hadde fått alle opp i tihengeren og skulle kjøre opp, stusset jeg, da det stod igjen et lam på gårdsplassen. Jeg spurte pappa hvorfor den stod igjen og jeg fikk vite at det var et kopplam. Vi kjørte opp til fjells og satte fra oss sauene. Da jeg kom ned at gikk jeg bort til det stakkars lammet. Den var ikke redd meg, tvert imot faktisk. Den var litt skeptisk i begynnelsen men etter hvert kom den helt bort til meg. Jeg satt omtrent hele kvelden sammen med det lille lammet, og kjente de myke krøllene over hånden.

Da jeg kom inn igjen senere på kvelden satt mor og far og såg på tv. Jeg hoppet opp i sofaen og fant straks ut at vi var på tv3. Jeg avskydde tv3, det var bare reklame hele tiden. Men uansett var det noe positivt på den kanalen den kvelden. Det var en reklame som traff meg mitt i fleisen. “Har du det rette lammet, til og få nettopp deg og din sau til å bli det nye Lambi reklamen?” Tusenvis av tanker poppet opp i hode mitt og jeg tenkte på det resten av kvelden.

Neste morgen hoppet jeg ut av sengen for og komme meg ned til den ensomme lille sauen som stod midt på tunet. Jeg fant fram sjampo og kamm. Fylte opp det store badekaret vårt og sneik med meg kopplammet inn på badet. Latteren fylte rommet da lammet ble satt opp i vannet og det vart et stort “ BÆÆÆÆ!” Etterpå ringte jeg reklamebyrået og de ba meg ta et bilde av lammet og sende det til 2009.

Etter å ha ventet en dag på svar kom meldingen “ din sau er det nye Lambi!”. jeg hoppet og skrek og sa det til mor og far. Selvsagt vart de jo kjempe glad på mine vegner, men pappa trakk meg vekk for et øyeblikk. Han fortalte meg det triste jeg skjønte måtte komme en dag. “Du Lise, ikke bli for opphengt i det lammet. Det kommer en dag det vil bli slaktet og den dagen kan bli tung”. Jeg sprang opp på rommet den kvelden og lå der og tenkte helt til jeg sovnet.

Neste dag var jeg og lammet ute og gikk tur. Jeg trakket rundt på gården og det fulgte etter. Jeg fant fram et kamera og fant ut at vi måtte “øve” litt. Lammet hoppet rundt og jeg tok flere og flere bilder. Det var kjempe gøy, og etter begge var blitt litt utslitte satte vi oss ned sammen. Jeg innså i dette øyeblikket at en bedre venn kunne jeg ikke få når det ikke var en eneste sjel i bygda. Vi koste oss kjempe mye sammen. Og da var det bare en uke til reklame folka skulle komme og ta bilder.

Dagene gikk og spenningen økte. Vi fant på nye sprø ideer og hadde det kjempe kjekt. Han ble vasket hver tredje dag og ullen ble kvitere og kvitere. Etter den 3 vasken var det en dag til de kom og sauen var kjempe hvit i ulla.

Jeg satt og klemte på lammet når tv3 bilen og fotografen svingte inn på tunet. Jeg reiste meg opp når en høy mann kom ut av bilen. Han het Harald og var reklamesjef for tv3. Han kom bort til lammet å så nøye på det.

Når kvelden var kommet hadde lammet blitt tatt kjempe mange bilder av. Bildene som ble tatt skulle reklamere for det nye tørkepapiret som var kommet på markedet. Så nå kom han til og komme utpå tørkepapir poser og på reklamer. Jeg så fram til å fortelle alle vennene mine om det som hadde skjedd og jeg kunne ikke vente med og se bildene når de kom på tv.

Klokken halv åtte nest morgen sto jeg opp og satt på tv-en. Der kom reklamen med den nye “Lambi” på. Jeg så bildene med koppelammet på. Men noe var galt. Det var jo ikke den bakgrunnen de hadde tatt med i går. Det skulle jo liksom reknes som en sau som bodde på en gård. Ikke en som sto mitt på en av verdens flotteste enger. Og jeg skjønte at nå kom ikke vennene mine til og tro det var mitt lam. Jeg vart kjempe sur men forsto at noe så lite burde ikke tas på veg. Jeg selv viste jo at det var mitt lam. Det var jo det viktigste.

Sommeren nærmet seg slutten og vi skulle til og sanke sau. Jeg og pappa dro opp på fjellet fire dager på rad og hentet sau. Den siste dagen samlet vi alle i fjøset og fordelte mødre og lam. Nå var det tiden nærmet seg og lammene skulle slaktes.
Jeg satt hos koppelammet hver kveld og bad alt jeg kunne til gud om at en slakte maskin ikke skulle ta fra meg min nye bestevenn. Den ene som hadde vert med meg hele sommeren. Som hadde fått meg til og finne på noe, istedenfor å gå rundt å kjede meg. De kunne ikke ta fra meg den ene. Et liv måtte det vel gå an og spare.

Dagen som slaktingen skulle finnes sted trillet tårene mine. Jeg skulle miste min beste venn fordi jeg skulle spise han på julebordet. Det ble bare ikke rett. Og rett før det skulle slaktes satt jeg meg ved siden av det, fortalte det hva som skulle skje og følelsen av at han forsto det som skulle til og skje var sterk. Far kom bort til meg og stoppet å så på meg. “du skal få spare dette ene lammet her”.